synnelivet

Her er et ganske random (nettopp lært meg det ordet) innlegg for å fylle tomrommet denne bloggen lever i for tiden. Og litt fordi jeg trengte påskudd - altså jeg bare virkelig elsker sånne fylle ut-ting.

1. kor gamal er du om fem år?
29, snart 30. Hva har jeg egentlig gjort alle disse åra?

2. kven var du minst to timar rundt i dag?
De herlige jentene og lærerne på CVI

3. kor lang er du?
172 cm

4. kva var den forrige filmen du såg?
Hugo

5. kven ringte du sist?
Pål

6. kven ringte deg sist?
Pål

7. kva stod på den forrige sms-en du fekk?
"Va du dør?" Fra Pål. Nei, jeg tok meg en lur...

8. føretrekk du å ringa eller senda sms?
SMS. Liker ikke å prate i telefonen, syns det er flaut og liker å ha et ansikt å se på. Skype er fint, har jeg omsider funnet ut

9. er dine foreldre gifte eller skilte?
Gift på 28. året. Ja, jeg er stolt av dem.

10. når såg du mamman din sist?
I begynnelsen av januar. For lenge siden. Savner mamma.

11. kva farge har du på augene?
Blågrønngrå

12. når våkna du i dag?
Ble vekket, mener du. I nitida. Jeg våkner omtrent aldri av meg sjøl.

13. kva er din favorittjulesang?
The Christmas Song

14. kva er din favorittplass?
Overalt hvor det er rolig, god plass, varmt, frisk luft og tiden går sakte.

15. kva plass likar du minst?
Overalt hvor det er bråkete, liten plass, kaldt, dårlig luft og tiden går fort.

16. kvar trur du at du er om ti år?
På et sted i livet hvor jeg føler meg i balanse. Tror jeg gjør noe meningsfylt, synger, skriver, nyter, tar vare på familie og venner. Jeg vil gjerne være på østlandet hvor jeg har funnet et sted jeg kan høre til livet ut. Ved havet. Forhåpentligvis deler jeg fortsatt alle dagene mine med Pål. Forhåpentligvis har vi en hund og en katt som er bestevenner. Også har vi båt.

17. kva skremte deg mest om natta som liten?
Det eneste jeg husker er at jeg kunne være litt redd for mine egne grimaser i speilet før jeg la meg.

18. kva fekk deg til å le hardt seinast?
Fjas og tull med Anne i vinterferien.

19. kor stor er senga di?
160 hjemme. Veldig viktig å få med at den er 90 her på hotellet da.

20. har du stasjonær eller bærbar datamaskin?
Bærbar, den heter Anemone.

21. søv du med eller utan klede?
Med.

22. kor mange puter søv du med i senga?
En. Hater for mange puter.

23. kor mange land har du budd i?
Ett.

24. kvar har du budd?
Tønsberg, Tingvoll, Roan, Trondheim, Vestby, Oslo, Stord, Stavanger.

25. likar du sko, sokkar eller berrføtt?
Sokker. Ullsokker.

26. er du sosial?
Akkurat passe for min smak.

27. kva er din favorittis?
Mammas daimiskake.

28. kva er din favorittdessert?
Alle.

29. likar du kinamat?
Greit nok det. Ikke noe jeg spiser ofte.

30. likar du kaffe?
Nei. Jeg sier æsj til kaffe enda, og er blitt litt sta på det. Spørs om jeg har hatt noen litt dårlige erfaringer med karsk fra den tida jeg var trønder

31. kva drikk du til frukost?
Helst juice, som regel melk.

32. søv du på nokon spesiell måte?
Som regel på magen med hendene under puta, eller på sida med beina trukket helt opp til fjeset

33. kan du spela poker?
Nei.

34. likar du å kosa?
Ja, og aller mest å bli kost MED. Hårdulling og massasje er det beste jeg vet i hele verden. Ønsker meg det til bursdag og jul av Pål bestandig, men får det aldri

35. er du eit avhengighetsmenneske?
Nei, egentlig ikke.

36. kjenner du nokon med samme bursdag som deg?
Norge.

37. vil du ha born?
Kanskje en dag.

38. kan du nokon andre språk enn norsk?
Engelsk. Bare det aller mest banale i fransk.

39. har du nokon gong vore i ein ambulanse?
Ja, én gang. Det var ikke dramatisk. Bare spennende.

40. føretrekk du havet eller eit basseng?
Havet.

41. kva brukar du helst pengar på?
Mat og reise.

42. eig du dyre smykker?
Nei.

43. kva er ditt favorittprogram på tv?
Det varierer. Det finnes altfor mange bra serier. Akkurat nå er det Fringe.

44. kan du rulla med tunga?
Ja.

45. kven er den morsommaste personen du kjenner?
Her har jeg vanskelig for å velge. Pål, Anne og Erlend er hvertfall favoritter. Jada, du også, TERJE.

46. søv du med kosedyr?
Nei.

47. kva har du som ringelyd?
En sånn ringetone som følger med mobilen vøttø.

48. har du klesplagg frå du var liten?
Nei.

49. kva har du nærast deg no som er raudt?
Lampa over nattbordet mitt.

50. flørtar du mykje?
Nei.

51. kan du bytta olje på bilen?
Nei.

52. har du fått ei fartsbot nokon gong?
Nei.

53. kva var den forrige boka du leste?
Har ikke lest noe i 2012, bortsett fra de bøkene jeg alltid leser om igjen med jevne mellomrom

54. leser du avisa?
VG og Dagbladet på nett.

55. abonnerer du på noko magasin?
Nei.

56. dansar du i bilen?
Nei.

57. kva for radiostasjon høyrte du på seinast?
En eller annen. Jeg hører bare på radio i dusjen.

58. kva var det siste du skreiv ned på eit papir?
"You can't be on a new ground at the same time as you're on the old ground". Sitat klok CVI-lærer

59. når var du i kyrkja sist?
Under begravelsen til min kjære bestemor.

60. er du lykkelig?
Når alt kommer til alt.

Har du? Drømmer handler ofte om hva man føler man er satt ut i livet for å gjøre. Vi drømmer mye om å "bli" noe, få realisert oss selv og finne en sitteplass som bare er vår på karusellen. Det er sånn vi overlever mens vi snubler mot målene våre; det være seg å reise jorda rundt før fylte 40, bygge et stort og flott hus eller bli rockestjerne. Jeg er intet unntak, jeg har også en sånn drøm, blant andre. Denne kjennes ekstra viktig for tiden. Den er eventyrlig fjern, men ikke urealistisk. Den går ut på at jeg får kombinert musikk og språk på en eller annen lur måte. At jeg kan få lære bort sang, ha musikken som hobby og innimellom skrive, skrive til krampa tar meg på mitt eget kontor.
 
Dette kontoret har jeg store planer for i hodet mitt. Det skal ligge i huset mitt på østlandet et sted. Enten i over- eller underetasjen - for nærme stue og kjøkken distanserer ikke nok. Jeg skal ha hyller med inspirasjonslesestoff, hyller med utstyr til annet kreativt arbeid og hyller med viktige ting jeg trenger for å skape en ramme rundt alt dette. Alt i system. Jeg elsker system. En fin skrivepult med pc-en min på foran det store vinduet. Et spann med fargetusjer og -penner, binders, korrekturlakk, post-its. En diger lenestol i fløyel. Visdomsord på veggen (men gud forby - ingen "murbokstaver"). Fargene i rommet skal være duse. Gardinene hvite. I vinduskarmen skal det stå bilder av familien, en kaktus eller to, telysholdere og mange stygge, men minnerike pyntegjenstander. Jeg skal også la skriveblokker, papp, akvarellpapir og brevpost ligge strødd omkring til drodling mellom øktene. Hunden min skal ha eget kosehjørne.

Her inne er jeg fast to dager i uken, men også de helgene jeg måtte ønske. Da skriver jeg på et par prosjekter. Jeg har selvfølgelig grovskissene klare for bok nummer to i trilogien jeg holder på med. I tillegg skriver jeg en og annen festsang eller tale på bestilling. Jeg har alltid noe gående, og jeg blogger som en vind. De tre andre dagene holder jeg til på et annet kontor i den lokale kulturskolen. Her har jeg individuelle sangtimer med glade og lærevillige elever i alle aldre, jeg har fått hevet den øvre aldersgrensen til 110.

Sukk. Drømmer gjør godt. De er massasje for noen ganger stive og støle hverdagsskuldre. Mitt eget kontor skal jeg ha om det så er det siste jeg gjør, så får det heller være om det bare blir brukt når jeg skal lese eller skrive blogg.

Det var en fin en. Det håper jeg din også var.

Jeg ler veldig sjeldent. Altså virkelig ler. Hjertelig og høyt, sånn latter som bobler gjennom hele kroppen. Pål gjør det ofte. Han elsker Ricky Gervais. Jeg oppdaget dama under her for noen uker siden, og hun er min Ricky.

I år henger hun på treet vårt. Hun er her hos oss, på sin måte. Tankene mine går til alle som er færre rundt bordet denne jula. Vi får sette oss litt tettere. Vi holder oss nok varme.

Ønsker alle en fortsatt fin juletid.

Hun hadde helt hvitt hår og et snilt ansikt. For anledningen hadde hun tatt på rød leppestift og tegnet opp øyenbrynene sine. Hun satt ved midten av et altfor stort bord. Foran henne lå en tallerken rykende julemiddag. Hun satt der med hendene i fanget og ventet på at klokka skulle bli fem. Da kunne hun spise. Svoren var perfekt i år også.

Hun begynte å dele opp maten. Ribbestykket til høyre, medisterpølsene til venstre og potetene nederst. Skyen helte hun elegant litt over alt. Hun likte å gjøre det høytidelig. På slaget fem tok hun den første biten. Hun lukket øynene mens hun tygget, hun hadde hørt at alt smakte bedre da. Slik kompenserer sansene når en av dem kobles ut. Det var varmt inne hos henne nå. Lunt og lydløst, uten at stillheten presset henne mot bakken. Stearinlysene hun hadde tent blafret svakt i den ellers mørke leiligheten.

Hun rakk nesten å tenke at hun hadde det ganske godt, før noen skålte i leiligheten over. Trillende latter. Stemmer som kjempet om å få ordet. Høylytte, begeistrede barn. Varme, brummende bestefedre. Hun kunne se rett inn i blokka utenfor også, selv om hun omhyggelig hadde unngått det til nå. Der blinket det i rødt, grønt og gull. Der var de mange, juletreet lå begravd under gavehaugen, unger gikk fra fang til fang og de voksnes øyne glitret.  

Plutselig ønsket hun at mannen hennes fortsatt hadde levd. At de hadde fått barn. At hun ikke hadde måttet gi fra seg hunden. Men hun visste hvor nådeløs bitterheten var. Den stakk helt inn til beinet, og hjertet banket for fort til at hun trodde det var trygt i hennes alder. Hun skjøv den derfor vant unna. Det var da ikke så farlig med henne, sa hun til den. Hun reiste seg, gikk bort til tv-en og skrudde på. Sølvguttene sang. Hun stoppet opp et øyeblikk, med fingeren på på-knappen.

Det var som om tonene strøk henne over kinnet. Hun hørte ikke lenger lydene fra naboen. Pust inn, pust ut, tenkte hun og kikket på klokka. Ti på halv seks. Hun trakk for gardinene og stengte glitteret ute. Kastet resten av maten, vasket opp, tok på nattkjolen og stelte seg for kvelden. Alt innen sølvguttene sang sin siste strofe for denne gang. Deretter satte hun i øreproppene og la seg til under dyna. Før hun kjempet seg inn i søvnen, tørket hun en tåre og sa til bitterheten at dette var bare en dag, en dag som alle andre.

Det er mange som gruer seg til jula av ulike grunner. Men tanken på at mange tilbringer den i ensomhet er noe jeg nesten ikke kan ta inn. Vi er alle alene når alt kommer til alt, vi er alle alene i våre egne hoder. Men fordi vi har gjort jula til det den er, burde ingen være alene med sin egen tomhet på julaften. Det burde ikke være så vanskelig for oss å dele litt av julegleden vår, når vi allikevel ser ut til å ha så mye av den.

"Jeg var da mye større da jeg var seks og sju? Altså, jeg var mye høyere i alle fall, og jeg var mye mer voksen. Å, jo. Jeg løp ikke rundt som en sånn hyper vitaminbjørn. Lagde ikke bråk, og jeg var snill og god både mot læreren min og klassekameratene heeele tiden. Også lærte jeg ting veldig fort. Jeg måtte ikke få beskjeder hundre ganger før jeg skjønte hva de betydde. Jeg maste ikke, og jeg gjorde ALLTID som læreren sa."

Tankerekke på repeat i hodet mitt i det siste. På sykkelen eller bussen hjem fra jobb. Så har jeg tenkt at jeg nok har et ganske fordreid bilde av hvordan jeg selv var som førsteklassing og småskolebarn. Jeg husker lite fra den tiden. Hvorfor er det sånn? Hvorfor glemmer vi så fort hvordan det er å være barn? Hvor stor sjanse er det egentlig for at jeg var en gullunge? Barn er barn.

Lærerrollen. Første gang jeg underviste førsteklassinger i musikk ble jeg så slått ut over hvor små de var. Rakk meg bare opp til midt på leggen, føltes det som. Hadde bittesmå hender og hoder. Sang med lyse stemmer. Hadde altfor mye energi. Snudde jeg meg et øyeblikk, kunne jeg være sikker på at alle hadde klatret opp i gardinene sekundet etter.

Jeg kan ikke huske at jeg tenkte så mye i den alderen. Var ikke i stand til å reflektere stort, men kun føle, og reagere. Nå er jeg smertelig klar over hvor mye av personligheten som dannes de første skoleårene. Som lærer gir det meg et enormt, nesten ufattelig ansvar. Førsteklassingen er enda så ung at det skal være min oppgave og min misjon at musikkopplevelsen blir positiv. Blir den ikke det, vel, da kan det sitte spikret i ungene til de blir eldre og begynner å "hate" musikk. Tenk på det.

Men når jeg tenker tilbake på da jeg var ung, føler jeg meg ikke bare litt gammel, men en smule trangsynt også. Det er veldig lett å mene at da JEG vokste opp, var vi mye mer veloppdragne. Da JEG vokste opp hadde vi kvalitets-barne-tv. Da JEG vokste opp hørte vi på ORDENTLIG musikk. Da jeg vokste opp hadde vi SKIKKELIGE lærere. Sånn og sånn var det! Det er ingen sak å skyve unna det faktum at disse minnene stammer fra et barnesinn som så verden på sin unike, og ikke nødvendigvis realistiske måte.

Derfor snur jeg tankerekka til at da jeg vokste opp, var det også mange bråkmakere. Da jeg vokste opp, fantes det sikkert mange som syntes Midt i Smørøyet var innmari teit og upedagogisk. Da jeg vokste opp hørte jeg på Jannicke og Spice Girls. Og da jeg vokste opp så jeg lærerne gjøre sitt aller beste, gjennom oppturer og nedturer, i et uhyre viktig og noen ganger tøft yrke. Akkurat som nå.

Det nærmer seg jul i vårt hus. Eller kott, eller bod, eller motellrom, eller hva man skal kalle dette bittelille krypinnet vi for tiden bor i. Men kosen sniker seg inn uansett hvor lite og "fælt" vi har det. Et par røde juleduker, adventsstjerne og matryoshka-nisser er alt som skal til. Blåfjell på TV og snøfnugg på nesa er prikken over i-en. Her kommer noen bilder (!!!):

Fra venstre: Paul, George, John, Ringo. Jepp, jeg rangerer dem sånn i virkeligheten også.

Vi er ikke redde for å være litt lurvete på bloggen. PS: Han til venstre har en 22-snart-23-årskrise på gang, derav det kølsvarte håret.

Julestemning i vårt lille hi.

Dette ønsker jeg meg til jul av alle dere som leser bloggen:
1. Kommentarer (skryt)
2. Flere lesere (fortell om meg til vennene deres)
3. Julegavetips (til kjæreste...)

Og for dere som har lyst til å KJØPE noe:
1. Sertifikat
2. Automatisk støvsuger
3. Morsom julepynt
4. Scrabble
5. Rare krus
6. Kaffemaskin  

Evt. penger til å kjøpe alt dette. På forhånd tusen takk!

Jeg skulte på bestevenninnas rosa ballettdrakt. Jeg var fem. Hun skulle på sin første time, og jeg ville være med. Hadde allerede sett Nøtteknekkeren på operaen med bestemor og blitt aldri så lite betatt. Jeg ville også sveve i lufta med glitter i håret og strutteskjørt. Men vi skulle flytte snart, og det var ingen vits i å begynne.

Jeg dro glissando nedover de støvete tangentene. Jeg var sju. Jeg hadde lagt min elsk på det eldgamle pianoet som sto i hjørnet av klasserommet. Det var til pynt og fungerte som bokhylle mer enn noe annet, men jeg fikk omsider spille på det. Senere måtte jeg bytte til orgel, og det likte jeg dårlig. Jeg ville klunke.

Jeg blåste "Mary Had a Little Lamb" til det nesten svartnet for meg på kjøkkenet. Jeg var ni. Aspirant. Korps virket som siste utvei, og fløyte som det eneste instrumentet som var feminint nok for jentete meg. Og pappa spilte så vakkert på sin. Den lyden ville jeg også få til. De neste årene var det klangen jeg klamret meg fast i. Teknikk var uinteressant og ga meg lite.

Hva hvis jeg hadde fått det som jeg ville? Hva hvis jeg hadde fått være ballerina, hva hvis jeg hadde spilt piano i alle år? Hva hvis jeg aldri hadde begynt å spille fløyte? Ville jeg da funnet sangen, stemmen - som egentlig er mitt instrument? Som niåring var jeg ikke klar over at stemmen ble regnet for å være et instrument. Uansett var det ikke undervisningstilbud i bygda jeg bodde i, så jeg tenkte ikke stort på det. Men jeg visste at sangen var en liten flamme som bodde innerst i meg. Blodet bruste når jeg sang, frysningene hersket når jeg lyttet til sangere med fløyelstemmer.

Jeg så på fløyta mi med en blanding av irritasjon og dårlig samvittighet. Jeg var seksten. Jeg hadde oppdaget at dette instrumentet krevde mer av meg enn jeg var villig til å gi. Men nå gikk jeg på musikklinja og hadde ikke mot eller ork til å endre på ting. Selv om hele meg verket etter å få synge i stedet.

Jeg sang "Wishing You Were Somehow Here Again" for sangpedagogen min. Jeg var 21. Min første sangtime, og jeg hadde allerede plaget meg selv en stund med negative tanker. Hva var vitsen? Hvem trodde jeg at jeg var, ved siden av andre som hadde sunget en stund? Jeg hadde jo begynt altfor sent. Men så gikk jeg utfordringene i møte, og svelget kameler etter tur. Det var ikke for sent. I arbeidslivet, over tre år etter, kjenner jeg meg trygg. Jeg er på rett sted.

På en eller annen måte får man gjort det man ønsker her i livet. Veiene dit er mange. Det er aldri for sent for noe, og løpet er ikke kjørt hvis ditt og hvis datt. Alt jeg lærer tar jeg nemlig med meg opp neste trappetrinn. Jeg ville aldri vært foruten mine små avstikkere. De har ført meg nærmere meg selv og mine drømmer. Jeg ville aldri vært foruten alt jeg lærte som instrumentalist. Det nyter jeg godt av i sangen, og det har gjort meg allsidig. Og en dag skal jeg begynne å ta ballettimer... De finnes nemlig for voksne også.

I kursiv

Det blåser så fælt her. Men sola har skint to dager på rad.

Leiligheten vår er så liten og gammel. Men vi kom gjennom et trangt nåløye for å få bo her.

Jeg har vært litt slapp og småsyk i det siste. Men det er nesten et år siden forrige migreneanfall.

30% jobb er for lite. Men det holder fint mens jeg søker etter mer.

Jeg øver altfor sjelden. Men snart skal jeg til Køben og få inspirasjon igjen.

Bollene jeg baker blir alltid harde som stein. Men Pål lager verdens beste.

Jeg skulle ønske jeg bodde nærme familien. Men vi har jo en til i Egersund.

Bestemor skulle jo få oppleve å bli oldemor. Men jeg er glad hun fikk være bestemor i 24 år.

Jeg må reise langt en dag i uka. Men jeg får være sangpedagog når jeg kommer fram.

Det blir mørkt ute tidligere og tidligere. Men snart er det jul.

Å ha dårlig råd er ikke en ideell situasjon. Men ved rett prioritering kan vi dele en flaske vin.

Jeg får ikke reist noe før jul. Men i sommer blir det tidenes familieferie.

Liksom-niesen min har jeg ikke fått møte enda. Men da blir det ekstra fint når vi først møtes.

Jeg sover for lenge. Men jeg er ekstra kreativ på kvelds- og nattestid.

Jeg burde begynne å trene. Men når jeg ikke er motivert, kan jeg heller gå en tur nå og da.

Det regner mye. Men det finnes et vell av gode tv-serier.

Pål hadde ikke hatt rene klær hadde det ikke vært for meg. Men han legger sin sjel i middagslaging.

Postkassa vår er oftest tom. Men innimellom kommer et herlig brev til meg.

Jeg skulle ønske jeg lot være å stille spørsmål ved alt. Men jeg er glad jeg er i stand til å reflektere.

Tingenes tilstand. Perspektiv.