synnelivet

Har du? Drømmer handler ofte om hva man føler man er satt ut i livet for å gjøre. Vi drømmer mye om å "bli" noe, få realisert oss selv og finne en sitteplass som bare er vår på karusellen. Det er sånn vi overlever mens vi snubler mot målene våre; det være seg å reise jorda rundt før fylte 40, bygge et stort og flott hus eller bli rockestjerne. Jeg er intet unntak, jeg har også en sånn drøm, blant andre. Denne kjennes ekstra viktig for tiden. Den er eventyrlig fjern, men ikke urealistisk. Den går ut på at jeg får kombinert musikk og språk på en eller annen lur måte. At jeg kan få lære bort sang, ha musikken som hobby og innimellom skrive, skrive til krampa tar meg på mitt eget kontor.
 
Dette kontoret har jeg store planer for i hodet mitt. Det skal ligge i huset mitt på østlandet et sted. Enten i over- eller underetasjen - for nærme stue og kjøkken distanserer ikke nok. Jeg skal ha hyller med inspirasjonslesestoff, hyller med utstyr til annet kreativt arbeid og hyller med viktige ting jeg trenger for å skape en ramme rundt alt dette. Alt i system. Jeg elsker system. En fin skrivepult med pc-en min på foran det store vinduet. Et spann med fargetusjer og -penner, binders, korrekturlakk, post-its. En diger lenestol i fløyel. Visdomsord på veggen (men gud forby - ingen "murbokstaver"). Fargene i rommet skal være duse. Gardinene hvite. I vinduskarmen skal det stå bilder av familien, en kaktus eller to, telysholdere og mange stygge, men minnerike pyntegjenstander. Jeg skal også la skriveblokker, papp, akvarellpapir og brevpost ligge strødd omkring til drodling mellom øktene. Hunden min skal ha eget kosehjørne.

Her inne er jeg fast to dager i uken, men også de helgene jeg måtte ønske. Da skriver jeg på et par prosjekter. Jeg har selvfølgelig grovskissene klare for bok nummer to i trilogien jeg holder på med. I tillegg skriver jeg en og annen festsang eller tale på bestilling. Jeg har alltid noe gående, og jeg blogger som en vind. De tre andre dagene holder jeg til på et annet kontor i den lokale kulturskolen. Her har jeg individuelle sangtimer med glade og lærevillige elever i alle aldre, jeg har fått hevet den øvre aldersgrensen til 110.

Sukk. Drømmer gjør godt. De er massasje for noen ganger stive og støle hverdagsskuldre. Mitt eget kontor skal jeg ha om det så er det siste jeg gjør, så får det heller være om det bare blir brukt når jeg skal lese eller skrive blogg.

Det var en fin en. Det håper jeg din også var.

Jeg ler veldig sjeldent. Altså virkelig ler. Hjertelig og høyt, sånn latter som bobler gjennom hele kroppen. Pål gjør det ofte. Han elsker Ricky Gervais. Jeg oppdaget dama under her for noen uker siden, og hun er min Ricky.

I år henger hun på treet vårt. Hun er her hos oss, på sin måte. Tankene mine går til alle som er færre rundt bordet denne jula. Vi får sette oss litt tettere. Vi holder oss nok varme.

Ønsker alle en fortsatt fin juletid.

Hun hadde helt hvitt hår og et snilt ansikt. For anledningen hadde hun tatt på rød leppestift og tegnet opp øyenbrynene sine. Hun satt ved midten av et altfor stort bord. Foran henne lå en tallerken rykende julemiddag. Hun satt der med hendene i fanget og ventet på at klokka skulle bli fem. Da kunne hun spise. Svoren var perfekt i år også.

Hun begynte å dele opp maten. Ribbestykket til høyre, medisterpølsene til venstre og potetene nederst. Skyen helte hun elegant litt over alt. Hun likte å gjøre det høytidelig. På slaget fem tok hun den første biten. Hun lukket øynene mens hun tygget, hun hadde hørt at alt smakte bedre da. Slik kompenserer sansene når en av dem kobles ut. Det var varmt inne hos henne nå. Lunt og lydløst, uten at stillheten presset henne mot bakken. Stearinlysene hun hadde tent blafret svakt i den ellers mørke leiligheten.

Hun rakk nesten å tenke at hun hadde det ganske godt, før noen skålte i leiligheten over. Trillende latter. Stemmer som kjempet om å få ordet. Høylytte, begeistrede barn. Varme, brummende bestefedre. Hun kunne se rett inn i blokka utenfor også, selv om hun omhyggelig hadde unngått det til nå. Der blinket det i rødt, grønt og gull. Der var de mange, juletreet lå begravd under gavehaugen, unger gikk fra fang til fang og de voksnes øyne glitret.  

Plutselig ønsket hun at mannen hennes fortsatt hadde levd. At de hadde fått barn. At hun ikke hadde måttet gi fra seg hunden. Men hun visste hvor nådeløs bitterheten var. Den stakk helt inn til beinet, og hjertet banket for fort til at hun trodde det var trygt i hennes alder. Hun skjøv den derfor vant unna. Det var da ikke så farlig med henne, sa hun til den. Hun reiste seg, gikk bort til tv-en og skrudde på. Sølvguttene sang. Hun stoppet opp et øyeblikk, med fingeren på på-knappen.

Det var som om tonene strøk henne over kinnet. Hun hørte ikke lenger lydene fra naboen. Pust inn, pust ut, tenkte hun og kikket på klokka. Ti på halv seks. Hun trakk for gardinene og stengte glitteret ute. Kastet resten av maten, vasket opp, tok på nattkjolen og stelte seg for kvelden. Alt innen sølvguttene sang sin siste strofe for denne gang. Deretter satte hun i øreproppene og la seg til under dyna. Før hun kjempet seg inn i søvnen, tørket hun en tåre og sa til bitterheten at dette var bare en dag, en dag som alle andre.

Det er mange som gruer seg til jula av ulike grunner. Men tanken på at mange tilbringer den i ensomhet er noe jeg nesten ikke kan ta inn. Vi er alle alene når alt kommer til alt, vi er alle alene i våre egne hoder. Men fordi vi har gjort jula til det den er, burde ingen være alene med sin egen tomhet på julaften. Det burde ikke være så vanskelig for oss å dele litt av julegleden vår, når vi allikevel ser ut til å ha så mye av den.

"Jeg var da mye større da jeg var seks og sju? Altså, jeg var mye høyere i alle fall, og jeg var mye mer voksen. Å, jo. Jeg løp ikke rundt som en sånn hyper vitaminbjørn. Lagde ikke bråk, og jeg var snill og god både mot læreren min og klassekameratene heeele tiden. Også lærte jeg ting veldig fort. Jeg måtte ikke få beskjeder hundre ganger før jeg skjønte hva de betydde. Jeg maste ikke, og jeg gjorde ALLTID som læreren sa."

Tankerekke på repeat i hodet mitt i det siste. På sykkelen eller bussen hjem fra jobb. Så har jeg tenkt at jeg nok har et ganske fordreid bilde av hvordan jeg selv var som førsteklassing og småskolebarn. Jeg husker lite fra den tiden. Hvorfor er det sånn? Hvorfor glemmer vi så fort hvordan det er å være barn? Hvor stor sjanse er det egentlig for at jeg var en gullunge? Barn er barn.

Lærerrollen. Første gang jeg underviste førsteklassinger i musikk ble jeg så slått ut over hvor små de var. Rakk meg bare opp til midt på leggen, føltes det som. Hadde bittesmå hender og hoder. Sang med lyse stemmer. Hadde altfor mye energi. Snudde jeg meg et øyeblikk, kunne jeg være sikker på at alle hadde klatret opp i gardinene sekundet etter.

Jeg kan ikke huske at jeg tenkte så mye i den alderen. Var ikke i stand til å reflektere stort, men kun føle, og reagere. Nå er jeg smertelig klar over hvor mye av personligheten som dannes de første skoleårene. Som lærer gir det meg et enormt, nesten ufattelig ansvar. Førsteklassingen er enda så ung at det skal være min oppgave og min misjon at musikkopplevelsen blir positiv. Blir den ikke det, vel, da kan det sitte spikret i ungene til de blir eldre og begynner å "hate" musikk. Tenk på det.

Men når jeg tenker tilbake på da jeg var ung, føler jeg meg ikke bare litt gammel, men en smule trangsynt også. Det er veldig lett å mene at da JEG vokste opp, var vi mye mer veloppdragne. Da JEG vokste opp hadde vi kvalitets-barne-tv. Da JEG vokste opp hørte vi på ORDENTLIG musikk. Da jeg vokste opp hadde vi SKIKKELIGE lærere. Sånn og sånn var det! Det er ingen sak å skyve unna det faktum at disse minnene stammer fra et barnesinn som så verden på sin unike, og ikke nødvendigvis realistiske måte.

Derfor snur jeg tankerekka til at da jeg vokste opp, var det også mange bråkmakere. Da jeg vokste opp, fantes det sikkert mange som syntes Midt i Smørøyet var innmari teit og upedagogisk. Da jeg vokste opp hørte jeg på Jannicke og Spice Girls. Og da jeg vokste opp så jeg lærerne gjøre sitt aller beste, gjennom oppturer og nedturer, i et uhyre viktig og noen ganger tøft yrke. Akkurat som nå.

Det nærmer seg jul i vårt hus. Eller kott, eller bod, eller motellrom, eller hva man skal kalle dette bittelille krypinnet vi for tiden bor i. Men kosen sniker seg inn uansett hvor lite og "fælt" vi har det. Et par røde juleduker, adventsstjerne og matryoshka-nisser er alt som skal til. Blåfjell på TV og snøfnugg på nesa er prikken over i-en. Her kommer noen bilder (!!!):

Fra venstre: Paul, George, John, Ringo. Jepp, jeg rangerer dem sånn i virkeligheten også.

Vi er ikke redde for å være litt lurvete på bloggen. PS: Han til venstre har en 22-snart-23-årskrise på gang, derav det kølsvarte håret.

Julestemning i vårt lille hi.

Dette ønsker jeg meg til jul av alle dere som leser bloggen:
1. Kommentarer (skryt)
2. Flere lesere (fortell om meg til vennene deres)
3. Julegavetips (til kjæreste...)

Og for dere som har lyst til å KJØPE noe:
1. Sertifikat
2. Automatisk støvsuger
3. Morsom julepynt
4. Scrabble
5. Rare krus
6. Kaffemaskin  

Evt. penger til å kjøpe alt dette. På forhånd tusen takk!

Jeg skulte på bestevenninnas rosa ballettdrakt. Jeg var fem. Hun skulle på sin første time, og jeg ville være med. Hadde allerede sett Nøtteknekkeren på operaen med bestemor og blitt aldri så lite betatt. Jeg ville også sveve i lufta med glitter i håret og strutteskjørt. Men vi skulle flytte snart, og det var ingen vits i å begynne.

Jeg dro glissando nedover de støvete tangentene. Jeg var sju. Jeg hadde lagt min elsk på det eldgamle pianoet som sto i hjørnet av klasserommet. Det var til pynt og fungerte som bokhylle mer enn noe annet, men jeg fikk omsider spille på det. Senere måtte jeg bytte til orgel, og det likte jeg dårlig. Jeg ville klunke.

Jeg blåste "Mary Had a Little Lamb" til det nesten svartnet for meg på kjøkkenet. Jeg var ni. Aspirant. Korps virket som siste utvei, og fløyte som det eneste instrumentet som var feminint nok for jentete meg. Og pappa spilte så vakkert på sin. Den lyden ville jeg også få til. De neste årene var det klangen jeg klamret meg fast i. Teknikk var uinteressant og ga meg lite.

Hva hvis jeg hadde fått det som jeg ville? Hva hvis jeg hadde fått være ballerina, hva hvis jeg hadde spilt piano i alle år? Hva hvis jeg aldri hadde begynt å spille fløyte? Ville jeg da funnet sangen, stemmen - som egentlig er mitt instrument? Som niåring var jeg ikke klar over at stemmen ble regnet for å være et instrument. Uansett var det ikke undervisningstilbud i bygda jeg bodde i, så jeg tenkte ikke stort på det. Men jeg visste at sangen var en liten flamme som bodde innerst i meg. Blodet bruste når jeg sang, frysningene hersket når jeg lyttet til sangere med fløyelstemmer.

Jeg så på fløyta mi med en blanding av irritasjon og dårlig samvittighet. Jeg var seksten. Jeg hadde oppdaget at dette instrumentet krevde mer av meg enn jeg var villig til å gi. Men nå gikk jeg på musikklinja og hadde ikke mot eller ork til å endre på ting. Selv om hele meg verket etter å få synge i stedet.

Jeg sang "Wishing You Were Somehow Here Again" for sangpedagogen min. Jeg var 21. Min første sangtime, og jeg hadde allerede plaget meg selv en stund med negative tanker. Hva var vitsen? Hvem trodde jeg at jeg var, ved siden av andre som hadde sunget en stund? Jeg hadde jo begynt altfor sent. Men så gikk jeg utfordringene i møte, og svelget kameler etter tur. Det var ikke for sent. I arbeidslivet, over tre år etter, kjenner jeg meg trygg. Jeg er på rett sted.

På en eller annen måte får man gjort det man ønsker her i livet. Veiene dit er mange. Det er aldri for sent for noe, og løpet er ikke kjørt hvis ditt og hvis datt. Alt jeg lærer tar jeg nemlig med meg opp neste trappetrinn. Jeg ville aldri vært foruten mine små avstikkere. De har ført meg nærmere meg selv og mine drømmer. Jeg ville aldri vært foruten alt jeg lærte som instrumentalist. Det nyter jeg godt av i sangen, og det har gjort meg allsidig. Og en dag skal jeg begynne å ta ballettimer... De finnes nemlig for voksne også.

I kursiv

Det blåser så fælt her. Men sola har skint to dager på rad.

Leiligheten vår er så liten og gammel. Men vi kom gjennom et trangt nåløye for å få bo her.

Jeg har vært litt slapp og småsyk i det siste. Men det er nesten et år siden forrige migreneanfall.

30% jobb er for lite. Men det holder fint mens jeg søker etter mer.

Jeg øver altfor sjelden. Men snart skal jeg til Køben og få inspirasjon igjen.

Bollene jeg baker blir alltid harde som stein. Men Pål lager verdens beste.

Jeg skulle ønske jeg bodde nærme familien. Men vi har jo en til i Egersund.

Bestemor skulle jo få oppleve å bli oldemor. Men jeg er glad hun fikk være bestemor i 24 år.

Jeg må reise langt en dag i uka. Men jeg får være sangpedagog når jeg kommer fram.

Det blir mørkt ute tidligere og tidligere. Men snart er det jul.

Å ha dårlig råd er ikke en ideell situasjon. Men ved rett prioritering kan vi dele en flaske vin.

Jeg får ikke reist noe før jul. Men i sommer blir det tidenes familieferie.

Liksom-niesen min har jeg ikke fått møte enda. Men da blir det ekstra fint når vi først møtes.

Jeg sover for lenge. Men jeg er ekstra kreativ på kvelds- og nattestid.

Jeg burde begynne å trene. Men når jeg ikke er motivert, kan jeg heller gå en tur nå og da.

Det regner mye. Men det finnes et vell av gode tv-serier.

Pål hadde ikke hatt rene klær hadde det ikke vært for meg. Men han legger sin sjel i middagslaging.

Postkassa vår er oftest tom. Men innimellom kommer et herlig brev til meg.

Jeg skulle ønske jeg lot være å stille spørsmål ved alt. Men jeg er glad jeg er i stand til å reflektere.

Tingenes tilstand. Perspektiv.

Det begynte med at jeg og klassen skulle på leirskole. Åh, som jeg grudde meg! Ikke nok med at Vivi ikke skulle være med, Terese skulle reise til Syden! Vivi og Terese var bestevenninnene mine. Resten av jentene i klassen var fryktelig jålete, selvgode og motegale. De var nok litt greie en gang iblant, men jaggu var det ikke ofte!

Jeg sto i dusjen og vasket håret da jeg plutselig oppdaget at klokka hadde gått litt for langt. Febrilsk lette jeg etter den fordømte lua som dessverre var til vask. Eneste utvei var å stjele Annies, når mamma var opptatt med sitt. Stille som en mus listet jeg meg bortover den møllspiste entreen vår og fikk knabba plysjlua. Mamma var nemlig ikke til å spøke med når det gjaldt hørsel.

Plutselig kom Annie subbende nedover trappa med Ole Brummen under armen. Åtteåringen forgudet det teddytrynet over alt på jord.
"Sku'ke du på leirskole'a?" Annie så mutt på meg.
"Jo, snart. Uansett raker det ikke deg!"
Annie mumlet et eller annet og forsvant opp igjen. Godt hun ikke merket lua!

Iført skidress, votter og lue spurtet jeg til bussholdeplassen med tre bager, en sekk og lommepenger nok for et halvt år. Bussturen tok seks timer. Jeg satt sammen med Helene, hun var vel grei nok hun.

Vel fremme måtte jeg dele hytte med Tessa og Ada, de mest populære jentene i klassen. Jeg kunne ikke fordra noen av dem. Tessa, mest kalt Tess, var en førsteklasses blondine. Hun var bare ute etter gutter og klær, dessuten hadde hun lyseblondt, langt hår! Mens Ada var festløve og digget god mat og bigge potetgullposer. Men noe som var litt rart, var at Tess og Ada var som hund og katt. Bare de så på hverandre, smelte de med kjeften et eller annet stygt. Det brydde uansett ikke meg, jeg ville heller være utenfor enn å høre "The coolest girls in the world" krangle.

Siden vi kom frem så sent, fikk vi feste litt. Jeg hatet å feste, i hvert fall når gutta smisket så jeg holdt på å dø. Tess råklinte med rundbrenner'n Esben mens Ada danset disco med Daniel, gutten jeg hadde vært avstandsforelsket i over seks måneder uten at det hadde skjedd noe. Som vanlig gadd jeg ikke å klage på det, det var jeg helt vant til.

"Siri! Danser du ikke, du, da?" Det var Cille.
"Nei, det er vel ingen gutter som er..." Jeg tidde. Ingen vits i å sladre til verdens verste sladrehøne. Cille var mørk og adoptert fra Thailand. Dermed var hun veldig pen, men ikke spesielt glad i gutter, merkelig nok. Hennes store interesser var sport og vitenskap. I Tess og Adas øyne: Kjedelig.
"Nå? Bli med, da vel!" Cille vekket meg fra tankene mine.
"Nei, Cille! Jeg orker ikke, OK?" Plutselig gikk det opp for meg at Cille var innmari masete. Jeg sprintet ut og inn i hytta. Orket ikke partylivet nå. Jeg rev av meg minikjolen og trasket inn på badet. Jeg visste at det var sent, og at Tess og Ada sikkert var hjemme. En kjapp omgang med tannpuss, så rett i seng.

Ada og Tess sov søtt i køyene sine, og jeg var bare glad jeg slapp en gørr prat med dem. Heldigvis sovnet jeg med en gang, men dessverre fikk jeg et ordentlig mareritt: Jeg løp gjennom et mørkt rom, hvor jeg fant tre esker. "Åpne" sto det på alle. Jeg åpnet den første. Der lå Adas hode, som så bedende og skremt på meg. Svetten silte, og jeg kjente jeg var reddere enn jeg noen gang hadde vært. Men allikevel åpnet jeg den andre esken. Håret til Tess falt ned i hendene på meg. Jeg hylte. Tess' pene, blonde hår var fylt med blod, og hodet lå og stirret griskt på meg fra den ekle esken. Jeg åpnet den siste og fikk et raskt glimt av enda et grufullt hode med kastanjebrunt, gyllent museflettehår... MEG!

Jeg våknet med hamrende hjerte. Jeg fikk en uhyggelig fornemmelse av råttenhet da jeg pustet ut i luften. Ada og Tess sov som små babyer. Plutselig fikk jeg en veldig trang til å fortelle en av dem alt sammen, og trasket bort til sengen til Ada.
"Ada, stå opp, jeg har noe å fortelle deg!" Jeg var nervøs.
"Mmmmh... Siri, jeg er så trøtt enda..." Ada snudde seg rundt og sov videre. "Legg deg igjen, eller vekk Tessie."
Jeg sukket og subbet bort til Tess' køye.
"Tess. Tess?"
Tess lå med ansiktet mot puten. Jeg gadd ikke vente. Jeg rev og slet i henne, men hun reagerte ikke. Jeg løftet opp hodet hennes og snudde ansiktet opp. Tess hadde øynene på vidt gap og ut av munnen rant det blod.
"Herregud, Tess!" Tvert slapp jeg hodet hennes og løp bort til Ada. "Ada, hør etter! Tess er død... død... død... HUN ER DØD!"
Ada spratt opp og ut på gulvet.
"Ikke tull," sa hun håpefullt.
"Men... din sutrejente! Se selv!" hylte jeg, overbevist om at Ada ville tro meg. Men den gang ei. Ada la seg tilbake i køya si og snorket videre. Igjen så jeg for meg Tess og Adas hoder i innestengte esker.

Jeg fikk lagt meg på et eller annet vis, og når jeg våknet var alt som før. Tess og Ada kranglet om eggerøra, og alle de andre pratet og lo om hverandre. Plutselig pirket Helene meg i ryggen.
"Hørte du at Christina ikke fikk sove i natt?" gliste hun. Umiddelbart ble jeg interessert.
"Hvorfor ikke?"
"Hun påsto hun drømte om tre snåle esker med hoder av oss inni. Tenk deg å være så sprø, da!" Helene fniste. Jeg satt som i transe. Alt rundt meg ble tåkete. Jeg hørte en fjern stemme: "Er noe i veien, Siri? Hva er det?" Så ble alt svart. Jeg kjempet for å se lyset.

"Siri? Er du OK?"
Jeg åpnet øynene mine. Klassen sto over meg og glodde.
"Tja... Hvor er jeg?
"Du er i førstehjelpshytta på Dåvøy leirskole," sa Ada og så på meg. "Du bare datt sammen på stolen din og hylte. Så ble du bevisstløs. Vi ble så redde!"

Det gikk flere dager før jeg sa flere ord. En dag bestemte jeg meg for å prate litt med Christina. Jeg banket på hyttedøra. Det gikk en stund. Hadde hun tenkt å åpne, eller? Jeg gadd ikke vente mer, og åpnet døra. Et fryktelig syn møtte meg. Der lå Christina på gulvet med en krans av torner rundt hodet. Tornene stakk inn i pannen så blodet silte ned i øynene. Jeg sto som fryst i flere minutter før jeg gudskjelov løp ut av hytta og slengte døra hardt igjen. Jeg løp som en tornado opp veien og inn i hytta vår. Hvor var Ada og Tess blitt av? De var nok oppe i spisesalen, trodde jeg. Som en galning åpnet jeg vinduet på hytta og ropte:
"Mord er skjedd i hytte 4B! Og hun er død, død, død, død!"
Merkelig nok kom både lærerne og elevene og spurte hva jeg bar meg for. Alt rant ut av meg. Absolutt alt. Da jeg var ferdig å fortelle, begynte Ada å le. En ondskapsfull latter. Alle fulgte etter og lo. Da løp jeg. Over alle sletter.

Fikk haik med en motorsykkelkjører hjem, hvor jeg holdt kjeft om alt jeg hadde opplevd. Nå har vi flyttet, men stadig tenker jeg på leirskolemarerittet jeg opplevde, men ingen vil tro meg...

Synne, 7. klasse. Leirskoleåret. Spørs om jeg grudde meg litt!